Trækfugle og andre

I går snakket jeg med pappa i telefonen.

- Hva gjør du? spurte han.

- Leser, svarte jeg.

- Da håper jeg du leser noe ordentlig, sa han.

- Jada, sa jeg. Jeg leser i boken til Anne Eriksen.

- Ja, det er ordentlig, sa han.

Når man er antikvarbokhandlerens datter er det nemlig ikke likegyldig hva man fyller sine bokhyller med. Hjemme har bare en bisetning om et prosjekt man holder på med, på skolen eller i andre sammenhenger, kunnet generere litteratur i store mengder. Litteratur som har hopet seg opp på stue-, skrive-, og nattbord. Det skulle i hvertfall ikke stå på informasjonen. Pappas entusiasme og engasjement har gitt meg og mine søsken bokhyller fulle av bøker om temaer vi har vært interessert i...og av og til kanskje temaer vi ikke er så interessert i, samt lange foredrag med digresjoner i det uendelige. Men, det er vel egentlig først nå, når jeg endelig er blitt litt voksen, at jeg ser den store verdien i dette. Til og med de lange foredragene med digresjoner er jeg blitt glad i. Det gleder meg at bokhyllene mine er fulle av bøker om kunst, engler, europeisk og nordisk middelalder, kirkearkitektur, kulturhistorie, eventyr og ikke minst bøker om Roma.

Trykt efter Hans E. Kincks egen hendig rettede eksemplar
av Trækfugle og andre 1899 og i overensstemmelse
med henvisningen som der er gitt.
 H. Aschehoug & Co. Oslo (1956) 1969.

Til jul i fjor fikk jeg (ikke overraskende) tre nye bøker til å ekspandere boksamlingen med. To av dem omhandlet P.Ch. Asbjørnsen og Jørgen Moe, mens den tredje var Hans E. Kincks Trækfugle og andre. Hans Ernst Kinck var både forfatter og filolog, og hans storslagne forfatterskap inneholder dikt, romaner, essays og noveller. Som forfatter var han høyt aktet, ikke minst som novellist, og selv jeg, som den Kinck-novisen jeg er, kan allerede etter to noveller i Trækfugle og andre forstå dette til fulle. Ifølge Wikipedia blir Hans E. Kinck "regnet som vanskelig, eller som en dikter for de få. Det er med Kinck som med mye stor kunst, at det kan kreves innsats for å trenge inn i den. Men han kan og gripe umiddelbart gjennom språkets poesi og musikalitet."


Det er ingen tvil om at dette er et krevende språk, men dersom man lar tid være tid, og leser setningene med konsentrasjon og nøye, vil man få servert et deilig poetisk måltid. Kinck tilbrakte mye tid i Italia og ”syden” er i denne boken sterkt tilstedeværende.

Og for ikke å glemme kjærligheten! Som så mange unge kvinner er jeg svært opptatt av kjærligheten. Akkurat som hovedpersonen i novellen ”Chrysanthemum”.

            Det var slaat ned i hende så underlig i dag i galleriet: hun var jo ikke den eneste som hadde elsket!     

            Kjærligheten var alles eie; og alle var de kjærlighetens eie.... Alt det andet, de ytre omstændigheter,     

            eiet den enkelte. Men selve kjærligheten – selve dette rike herinde, som boblet opp mot brystbenet, 

            som hetet aarerenes blod, – det har alle kjendt!...Hun sat saa underlig sørgmodig og klok.

Novellene er fylt med kjærlighet, eller er det århundreskiftets kamuflerte erotikk? For som vi kan lese på baksiden av boken ”sydens sol er også farlig og kan virke lammende på det nordiske sinn”. Jeg gleder meg uansett både til å lese videre i boken og til å være under sydens sol.